Etter 2 timer i båt, 8 timer i buss og 1 time i taxi nådde guttene sin destinasjon i Bangkok. 5 steinkast unna Lebua State Tower Hotel, guttenes forrige hotell fant de nå en billigere variant. De trengte kun tak over hodet for 10 timer så fornuften bestemte at nøkternhet passet godt nå. Etter en krangel med en taxisjåfør på 20 år som var like godt kjent i Bangkok som den mest inngrodde nesbuen sjekket de inn på det lille hotellet. Taxisjåføren nektet å dra fra hotellet siden guttene nektet å betale det han ønsket. Det var ikke pengene det stod på, disse guttene driter i om taxiregninga kommer på 100 eller 200. Det er ikke saken. (Den endte på 600). Saken er at etter 2 uker med systematisk lureri i enhver situasjon der penger er inkludert så hadde de fått nok. Eksempelsvis tidligere samme dag, Anders betaler med en 1000 lapp for noe drikke og en pakke oreokjeks (best og dyppes i melk fra Tine). Damen i kassen mener Anders betaler med en 500 lapp og siden Anders hverken har tid, lyst eller energi dagen derpå så lar han seg svindle og bare går ut av butikken. Kanskje den dyreste pakka med oreokjeks noensinne.
Det er greit at den vestlige turist har penger, men det burde ikke legemitere svindel til enhver tid. Tips: Når en taxisjåfør spør deg om du har vært i byen før, si «ja, mange ganger». Guttene kunne faktisk veien fra busstasjonen i Bangkok og inn til sentrum bedre enn den lille veslevoksne thaigutten som heller ikke kunne rygge en personbil(!). «Listen my friend…my friend» er den eneste setningen taxisjåføren kan si på ustødig engelsk, og han sier den ofte. «My friend?!» tenker Anders for seg selv og vet at han aldri ville godtatt en venneforespørsel på Facebook engang fra denne luringen. Enkelte trenger man ikke mer kontakt med enn nødvendig, ikke engang om gutten var marinert med gullglitter og tapetsert med tusenlapper.
Stay tuned. Fight with your taxidriver.
awesome life. thailand edition. anormallifeisboring.com
