normal life is boring

Så ligger gutta der, på skinnmadrasser og i henholdsvis en 12 og 7 manns kabin. De seiler med seilbåten Broomstick og har vært ute på havet i 2 dager og 2 netter.

Gutta seilte rundt flere små og store øyer i området Whitsunday. 8 briter, 4 nordmenn og noen ekstra folk med ulik nasjonalitet stod på gjestelisten. Det skulle vise seg til tider å være ekstrem-seiling, men også snorkling på programmet. Kapteinen på skuta var som snytt ut av nesa til kaptein Barbossa fra filmen Pirates of the Carrabien. Helt utrolig, han var klin lik, derfor snakket ingen av de norske gutta til han. Av ren frykt.

Kaptein Barbossa tok båten ut på åpen sjø, åpen sjø med store bokstaver. Styrmannen sa at 45 grader helling på seilbåten var vanlig når man seiler. De norske gutta kunne mer om Taliban enn seiling så de stolte på det styrmannen sa. Styrmannen var ca. 22 år og var som spyttet ut av munnhulen til snusmumrikken i Mumidalen. Morsom fyr faktisk.

«Anders, jeg sitter i en vanndam!!» sier Lasse opprømt som han skulle ha tatt vannsklia på Tusenfryd. Men det har han ikke gjort, han sitter på «safe side» på skuta under seiling i høy sjø. Motsatt side på båten kalles suicide (selvmord). Ergo, det er bare ett riktig sted å sitte. Bekymringen sniker seg innpå når seilingen foregår så langt ute på havet at man skjønner at selv Michael Phelps aldri ville kommet i land ved en eventuell kantring. Graden på seilingen var plutselig ikke 45, men nærmere 60 grader. De norske guttene holdt seg fast i metallvaiere for og ikke ende i feil ende av skuta, som enkelte gjorde i filmen Titanic. Dramatikken varte i noen minutter før kapteinen viste med sitt ansiktsutrykk at han hadde kjørt skuta litt ekstra for å vise hva seiling kan være.

De norske gutta kom ikke overens med de britiske bolerne på skuta. Når du som britisk gutt har tatovert to kirsebær på rumpa og viser det villig frem til fremmede folk, ja da får du ingen billett til vennskap med norske staute karer. At britene hadde nok kreatin i kroppene sine til å stramme opp hele Opplands befolkning samt at de var 1,50 høye var også på en måte fascinerende. Briter som også drikker seg så fulle at de sovner i Lasse sin enkelt-køye uten Lasse sin tillatelse gir heller ikke blomster og kort i velkomstgave. Briten fikk et knallhardt klyp i overarmen og den beskjedne beskjeden «get the f*** out of my bed» fra en søvnig Lasse.
De norske guttene la seg nemlig kl. 22 første natt på denne seilturen. Britene holdt det gående til 04:00.
Du kan jo tro de andre på båten hadde en god natt søvn. Reveljen klokken 06:00 fikk nok de britiske guttene til å angre på gårsdagens festivitas. En grunnstøting 06:15 gjorde situasjonen på skuta ekstra interresant under morgenstellet.

Dag to på skuta ble mer trivelig. De norske gutta pluss utadvendte Curtis kom i snakk med tre belgiere og et par fra Nederland. De spiste et fat nachos sammen og dermed var isen brutt. Påfølgende kveld var det norske og belgiske gutter som styrte skuta sosialt mens britene slikket sårene fra forrige kveld.

Nå starter hjemturen. Ca 100 mil kjøring sørover deretter fly tilbake til Norge. Flaks at guttene er på roadtrip og at transportetappene er like mye ferie som hvilestedene de velger ut. Roadtrip betyr fastfood og favorittene er mange. Angus-burger fra McDonald. Chicken Stripes baguette fra Subway. Pizza Hawaii fra Dominos.
Kylling og egg-nudler fra det Kinesiske kjøkkenet. Kyllingklubber fra KFC.

Etter to dager til sjøs med variert kvalitet på maten kan gutta nesten ikke vente til å dytte nedpå med pizza fra Dominos! Det kommer til å bli som en melding Anders fikk i militæret en gang av Løytnanten sin «ikke tenk 1 eller 2 brødskiver, ta mat – og trøkk i trynet!».

Tips:
Ta med mer snacks og drikke enn du kommer til å bruke. Gutta gikk i fella og var både short på vanlig drikke, alkohol og snacks. Det ble to dager med slanking med andre ord.

Seiling er KULT! (Bare velg ditt eget crew).

Høydepunkt:
Whitehaven, verdens 3. beste strand ble besøkt. 98,7 % ren sand og det var selvfølgelig strengt forbudt å ta med sand hjem. Å holde den våte sanden i hendene var like mykt som å holde slush eller smoothie i hånda.

Og DER starter bilturen tilbake til Brisbane. «Kjør pent» er det noen som tenker hjemme i Norge. Så da gjør selvfølgelig gutta det.

Anders sier sin mening om en trubadur til Trygve på et steak house i Whitsundays onsdag kveld. Sekunder senere sier Anders til Trygve, «nyttårsforsettet mitt var og ikke dømme noen». Å være bevisst på nyttårsforsett-brudd allerede 8. Januar er bedre enn og ikke være bevisst på det.

På restauranten spiste de god, men litt dyr mat (i forhold til backpackerverden). Trubaduren spilte så høyt at det var umulig å snakke sammen. Men hvem snakker egentlig sammen når man har hver sin iPhone i hånda og ingen mødre er tilstede for å si «legg vekk den der, vi spiser».

En halv uke har guttene tilbragt i Whitsunday som ligger i hjerte av Queenslands kyst. Og lurer du på hvordan det ser ut her så skriver du følgende inn på Google sitt søkefelt: Whitsunday Whitehaven.

For de av leserne som har sett filmene Hangover 1, 2 og 3 så vil mange huske en klink kokos kul asiater i de filmene. Anders, Lasse, Håkon og Trygve har av og til mindgames om at Curtis er nettopp denne klin kokos kule asiateren i deres gruppe. Og hva folka her nede tenker om gjengen på fem som rusler gatelangs både dag, kveld og natt i Whitsunday er ikke lett å vite. Men at flere har tenkt på Hangover-filmene-referansen er nok ganske sikkert.

Mandag natt da guttene skulle legge seg hadde Curtis en latterkrampe som for alltid vil sitte på netthinnen til de norske guttene. Og da Curtis sier «this is the best party in my life» så tror guttene på det utsagnet og er takknemmelige for å ha vært en del av det.

Funfact:
Forrige søndag bestilte Håkon «five quarter pounders and five medium cokes» i drive thruén på McDonalds. Ordren ble sagt med en så spesiell engelsk aksent at de fire andre i bilen trodde sørstatene i USA hadde et hemmelige språkprosjekt med «før i væla-redaksjonen» i lokalavisen Raumnes. Makan til latter og uendelige med parodier på Håkon sitt forsøk på å bestille fem burgere og fem cola har ingen sett eller hørt noen gang.

Funfact:
Når Anders og Trygve blir flaue på andres vegne beveger de hodet fort i en annen retning (gjerne ned i fanget, og opp med mobilen). Håkon ser på dem og sier «dere er så skada dere». Håkon som neppe kunne blitt flau selv om han gikk opp kirkegulvet til «en får verra som’n er når en ikke vart som’n sku» mener det det er god trening for Anders og Trygve å reise og oppleve folk flest også i utlandet.

*Samtale:
– når Gud skapte meg, så ville han at det skulle bli perfekt, så han tok litt overtid den dagen med glede.
• ja, men når Gud skapte meg, så så han de feilene han gjorde på deg og rettet de opp på meg.

*(søskenkjærlighet)

Trygve har på en eller annen måte fått potetgullposen som har stått på gulvet natten igjennom opp og spiser sittende i overkøya si på rommet. «F***!! Det satt et dritstor kakkerlakk på hånda mi! Akkurt når jeg tok et flak fra posen!» sier Trygve plutselig. De andre i rommet ble med ett relativt våkne og trakk beina litt ekstra opp til den godt kjente fosterstillingen. «Drep den da!» sier Håkon når kakkerlakken piler ned på veggen og forbi hans seng. Håkon kaster seg ned på gulvet og følger etter monsteret under sengen. «Det der er saklig at jeg hadde gjort» sier Lasse når han ser jaktinstinket til Håkon under sengen, Håkon skal ha ihjel denne kakkerlakken. Og Håkon dreper den med en metallkleshenger fra Norge. Det blir umiddelbart iverksatt rydding av rommet. En halv eske pommes frites fiskes frem fra sengen til Curtis samt en nektarin, en boks kinamat ligger i kofferten til Håkon og søppelbøtta på badet blir fraktet ut.

Trygve kommer med en tørr vits. «Hva har de på vegga her a? (kakker)lakk?!».

Gutta har etter to uker i Australia startet å bekymre seg for at de ikke er brune nok. (Åja, i-lands-problem) Derfor ble store deler dagen tilbragt på «bystranda» ettersom man ikke kan bade i havet. Livsfarlige maneter holder alle menneskene på land i dette området for øyeblikket.

Torsdag skal Lasse, Trygve og Håkon på havfiske. Det er på tide å ta frem speilreflekskameraet og dokumentere kule fisk som man ikke har i Norge, forhåpentligvis.

Å reise fire nordmenn sammen i tre uker går om ikke knirkefritt, så går det over alt forventning. Lasse merker nok av og til at han reiser med tre brødre som faktisk er brødre. Både småkrangler og intern familiehumor har Lasse blitt godt vandt til.

Skulle Anders hatt en bror fra en annen mor ville han valgt Curtis fra Taiwan. Curtis, som blir kalt «the black Anders» av sjefen på Harslett Farm har samme type humor som resten av reisefølget. Sprøtt i grunn, så ubegripelige forskjellige liv de har levd på hver side av jordkloden, og så klaffer det fullt ut sosialt.

Der nordmennene er beskjedne og tilbaketrukket er Curtis frempå og utadvendt. Curtis kan finne på å ta frem mobilen, sette på fullt lys på kamera og gå rundt å filme på dansegulvet på en nattklubb. Curtis kan også (dette skjer relativt ofte) gå bort til tilfeldige jenter som han synes er pene og spørre dem om de kan ta en bilde av han sammen med de norske guttene. Curtis er også regjerende verdensmester i å gi komplimenter og han legger ingen bånd på seg selv hvis han liker det han ser.

De siste dager har menyen endret seg i positiv retning for reisefølget. Mer og mer McDonalds-mat og Subway-mat har blitt byttet ut med en kinesiske restaurant som kun har to bord. For 10 dollar (55 NOK) får de en god porsjon som er både smakfull og delikat.
Hverken Håkon eller Trygve har vendt seg til Curtis sin markante smatting når han spiser. Anders og Lasse derimot som har bodd noen måneder med Curtis i 2012 er god kjente med denne høylytte smattingen under måltidene. Det høres ut som han virkelig smaker på maten med hele munnen. Uendelig fascinerende er det uansett.

Ellers kan guttene melde at Håkon er dausjuk og kan hverken spise eller drikke pga halsbetennelse. Han har ligget 2 døgn på rommet mens de andre ligger i bassenget. Uflaks sa Severin Suveren.

PS. Kjensligutta elsker å si til Lasse at de nettopp så den største kakkerlakken krype opp i senga hans.

«Du hakke noe køl (tjukk L) a?» spør Anders til Håkon. «Nei, jeg sa jo at vi skulle kjøpe». Anders har lyst på potetgull når han sløver på hostellrommet, det er for varmt til å være ute. Uten aircondition ville guttene vært sendt hjem til Norge som 4 tiliters-bøtter med væske. Lasse og Curtis tar hyppige dukkerter i det lille blå bassenget på taket av bygningen. Forrige dagen stupte en mindre intelligent brite i det samme bassenget som er hele 120 cm dypt. Det endte med at ambulansen kom og blodsøl i vannet. Tosken går nå rundt på hostellet balsamert med en turban rundt topplokket.

Et siste sosialt samvær i Brisbane med gamle venner står på programmet lørdag ettermiddag. Søndag kl 10 sjekker guttene ut fra hostellet og vender bilskiltet mot Fraser Island. Roadtrip er en øvelse hvor turen er målet og guttene gleder seg.

Bilder fra nåværende bosted: City Backpackers Brisbane.

Alle gutta er ute og møter Simon på Riverside bar i Brisbane.
En vellykket fest og et godt gjensyn med en gammel venn fra Australia.

Det er glovarmt i Brisbane akkurat nå. 40 grader, varm vind og mye asfalt. Trygve gikk barbeint fra hostellet og bort til den lokale matbutikken, det resulterte i forbrente føtter. Varmen er ekstrem og de norske har faktisk aldri opplevd maken.

Lørdag formiddag tok Anders en «Kvikstad-klipp», kort ved øra og kort i nakken. Den mest stadariserte klippen siden 2. verdenskrig. Lasse tok barbering og uttalte under barberingen at «det hadde vært mer kegt hvis en 65 år gammel mann hadde gjort det da». Jaja, tenkte Anders – det hadde også vært kegt om alle i frisørsalongen patta på cubanske cigarer og slarva på italiensk. Men realitychecken innhentet dem umiddelbart. Dette var en vanlig frisørsalong med ikke alt for mye kreativitet. Barbering kostet 250 norske kroner og klipp kostet 165 norske kroner.

Høydepunktet så langt i Brisbane er for guttene en hendelse som skjedde på et 6 manns-rom på Hostellet City Backpackers. De norske guttene + Curtis utgjør fem personer, dermed måtte de dele rom med en fremmed. Den fremmede var Asiat og var fryktelig dårlig i engelsk. Han smilte og sa mye yes yes yes. En hyggelig fyr. Asiaten sover og guttene kommer inn på rommet, Curtis stiller seg ved sengen til den nye romkameraten og sier «hi». De hilser på hverandre og Curtis spør «where are you from?». Han svarer at han er fra Sør-Korea og Curtis er i sitt ess. «Oh, I am from North Korea». Guttas nye gjest på rommet spretter opp av sengen som en forsvarsrakkett, det er tydelig at han stresser en god del i noen sekunder før Anders synes spøken er på kanten og sier «no, he is from Taiwan». Så ler de godt sammen og setter på Gagnam Style, verdenshiten fra Sør-Korea og The Fox fra Norge.

Så skjer det. 5 minutter etter at Curtis sin hvite Falcon er pakket ferdig og 5 minutter før avreise mot Brisbane stikker Lasse og Curtis innom mekanikerne på gården med bilen. Bilen blir heist opp og 3 autoriserte mekanikere starter å undersøke bilen. Høyre framhjul blir tatt av og det er tydelig at noe er galt.

«Can we drive to Brisbane like this?» spør guttene. Sjefsmekanikeren gliser og prøver nok å la være å himle med øynene. Det er åpenbart at man ikke kan kjøre denne bilen, reparasjon kreves umiddelbart. En del blir bestilt på telefon og den ene av de som jobber der spoler ut av gården med pickupen sin for å hente delen inne i byen på Ford sitt lokale verksted.

Greit tenker guttene, vi slapp hvertfall å miste dekket mens vi kjørte i 130 på motorveien, og sparte dermed 5 menneskeliv – minst.

Ny del på bilen er på plass i morgen, men plan B må allikevel iverksettes umiddelbart. Det fantes ingen plan B, men plan B dukket opp ved hjelp av Alec og Tim. Som takk for at guttene allerede hadde jobbet på gården noen dager som frivillige fikk de tilbud om å låne en bil fra gården og inn til Brisbane. For så å leie bil i Brisbane til deres roadtrip opp nord.

Yes tenker guttene, det ordner seg alltid for snille gutter. Men en ting visste de ikke. Det skulle bli bedre.

Alec sa nemlig ikke bare at de kunne låne bilen slik at de kom seg inn til Brisbane for å starte roadtripen der med en annen leiebil. Svake engelskkunnskaper gjorde at guttene ikke fikk med seg hovedpoenget. For nå stod nemlig en Subaru Forester disponibel for de fem guttene i 2 uker! Stemningen stod i taket og lommeboka beholder sin tyngde en stund til. Siden Anders, Lasse, Curtis og Trygve hadde jobbet en del i løpet av de siste 4-5 dagene på gården som frivillige fikk de betalt i leiebil, helt gratis. Gutta sier tusen takk til deres rause (verts)familie i Australia.

Nå starter 2 uker på Australske veier og de banker i dashbordet og sier «kjør pent» til den som sitter bak rattet.

Fact:
Karma tar deg alltid. Gutta takket nei til 400 dollar som betaling for jobben de gjorde på gården. «Det skal vi da ikke ha for å hjelpe til, å jobbe var bare gøy». Og de endte opp med en lånebil fra gården gratis istedet.

Fact:
Å lære en Asiat å pakke smart og ryddig i en bil for langtur krever tålmodighet og toleranse.

www.normallifeisboring.com

www.onmyowndownunder.wordpress.com

Så var gjensynet med Harslett Farm over for denne gang. Og guttene vet ikke når neste gjensyn blir. Torsdag ettermiddag setter de kursen mot Brisbane og kjører samme rute som de har gjort utallige ganger før. Planen er å booke en natt om gangen slik at man ikke går i fella og har 5 netter på et sted som er like attraktivt som Opakermoen – rent opplevelsesmessig.

4 norske gutter og Curtis sier takk for gjestfriheten til Tim og Tracey og takk til alle i Stanthorpe av lokale folk som kjente guttene igjen på godt og vondt. Nyttårsaften var vellykket og mange gamle kjente fikk både en high five og en klem.

Etter å tatt en sikkerhetsvurdering av deres egen bil (den hvite Ford Falcon til Curtis) har gutta funnet ut at de må leie en bil siden de skal kjøre såpass langt. Det presser feriebudsjettet betydelig økonomisk, men på den andre siden så kan det hende det er nettopp det som gjør at de kommer hjem til Norge.

Gutta har allerede vært i nærkontakt med lokalpolitiet og spyttet litt penger inn i julebordkassa deres. La oss håpe det blir med det ene bidraget.

Kort oppsummert

At jetlag ikke finnes er det Kjakan Sønsteby som har fastslått for lenge siden. Og siden den gangen Anders hørte Kjakan si dette, så har han levd etter påstanden.
Rett fra Årnesfest 1. juledag til velkomstfest på andre siden av jordkloden. Det har gått i ett med andre ord. Det har hverken vært tid for det ene eller andre, og aller minst tid til å sløve på internett eller foran tv’n.

Hva har skjedd så langt?
– festmiddag med påfølgende bytur. Anders og Lasse hadde kontakt med Aaron før festen og ba han komme. Han sa han ikke orket fordi han skulle jobbe kl 06 dagen etterpå på en annen gård. Anders og Lasse tok ikke et nei for et nei, 22:30 tar de taxi til Aaron sitt hjem og banker på døren. Moren til Aaron åpner og kjenner igjen de to norske lysluggene. «Come in come in» sier mora og følger opp med «Aaron went to bed, I will go get him». Lasse kontrer med den mørkeste hvite løgnen sin noen gang «Aaron told us to stop by». Aaron står opp og gliser når han ser guttene. Han henter tre øl og fyller opp en brusflaske med Johny Walker Black Label før de tar avsted til Central Pub i Stanthorpe.

Når man ikke har vært på puben i Stanthorpe på 2 år og bartenderen hever hånda, gliser og sier umiddelbart «welcome back» når man går inn døren – da vet man at man har gjort inntrykk på vedkommende. Hyggelig – for begge parter. Nok om fest og fanteri for denne gang.

– arbeid. Tilbake til åkeren, salatåkeren som nå kan si at den er Australias største for kinakål og selleri. Kult. Gården dekker 30 % av markedet i hele Australia. Og de tre største produsentene av salat, kinakål og selleri er alle fra området Stanthorpe.

Mens Håkon jobber i cold store på gården gikk Anders, Lasse og Curtis rett ut i arbeid for å kutte lettuce (vanlig salat). Det var gøy, men det var også gøy for gutta at de kunne gi seg med å jobbe når de ville siden de er der på ferie og jobber som frivillige. Så langt har det vært en dags jobbing tilsammen av to mulige.

– beer o’clock. Frem med ølen med andre ord. Når sjefen på gården sier «beer o’clock» gliser Anders, Lasse sitt glis er mindre og litt mer Mona Lisa preget. Lasse tar riktig nok et par øl for syns skyld. Den varmeste dagen i 2013 i Australia fikk selvfølgelig guttene med seg. Over 35 grader hvor guttene jobbet ga svetteperler i panna bare ved å løfte en finger. Anders hadde ikke lange nok hender til å smøre seg på ryggen og heller ikke noen damehender som kunne gjøre det for han. Resultatet kan ses under.

I dag er det nyttårsaften. Og nyttårsrennet og romjulsfølelsen har aldri vært lengre unna.

Om 1 og en halv time er det 2014. Guttene er på vei til nyttårsfest og ønsker alle et godt nytt år!

Anders og Trygve spaserer ut fra tollen på Brisbane uberørt av plasthansker og alle kroppsåpninger usjekket. En liten time etter kommer Lasse også uberørt gjennom tollen. De har nådd 2013 sitt største mål, besøke Australia på ny.

Lasse ringer Curtis som sier han er utenfor på arrival om to minutter. Gutta går ut og venter spent.
Så kommer Curtis. Og han kommer søren klype i en Ford Falcon, ja faktisk den samme bilen som Anders og Lasse kjøpte i Warwick tidlig i oktober 2011. Jøss, jeg har bil i Australia ennå tenker Anders stille for seg selv mens Curtis kommer rullende inn med musikken på full guffe! Han spiller selvfølgelig favortittsangen over alle favortittsanger, Miami 2 Ibiza med Swedish House Mafia. Sangen som har blitt udødeliggjort gjennom hundrevis av mil med bilkjøring i Australia. Gåsehuden gjør sin første entre – og det skal ikke bli den siste.