Det skal godt gjøres å finne flere triste nyhetssaker på nettavisene på en og samme dag. Svart, svart, svart. Torsdagen var svart.
Hva som er lyspunktet hjemme i Norge er ikke lett å si når Mai måned så langt fremstår som tristheten selv. 22/7-rettsaken rullende over skjermen i tekstform, Alexander Dalen Oens begravelse og bortgangen av Norges største helt, Kjakan. Det er det Mai måned er så langt. Det konstante regnværet viser kanskje at Norge har hatt lysere dager på alle måter.
Prøv å forstå at en som leker katt og mus med nazityskere i 5 år i et okkupert land klarer å overleve og til slutt bli 94 år gammel. Mens du på andre siden prøver å forstå at tryggheten og sunnheten selv, i og rundt Alexander Dalen Oen dør plutselig 26 år gammel. Helter på hver sin måte, forbilder på hver sin måte og de blir minnet på hver sin måte.
Kjakan Sønsteby er eks-drillgardist Anders sin største helt og at denne mannen går bort den samme dagen som Anders har gjennomført en flyreise over x-antall tidssoner er nesten påfallende. «Jetlag finnes ikke» sa Kjakan en gang i tiden og jammen hadde han ikke rett. Overgangen fra Australsk tid til norsk tid gikk som smurt. Da er det verre å bli vandt til kald vind og surt regnvær med et skydekke som avviser solens stråler.
I kveld skal Anders og Lasse glede seg over et gjensyn med deres beste venner og venninner. Festligheten skal foregå i nye lyse lokaler i Oslo. Om Anders igjen skal prøve å redefinere begrepet fest er usikkert, men et etterlengtet gjensyn blir det uansett. Suit up! De skal gi Mai måned noe å smile av.
Stay tuned. The big reunion coming up.
awesome life. in norway.
anormallifeisboring.com
