Så urettferdig, så trist.
«Kan jeg låne pc’n kjapt?» spør Lasse. De ligger ved siden av hverandre i hver sin seng på hotellet. Anders langer over pc’n og plukker opp sin iPhone for å fortsette surfingen der. «Dale Oen er død!» sier Lasse fort etter å ha hatt pc’n i fanget 4 sekunder. «Nei?!» sier Anders og røsker pc’n tilbake for å se skjermen. Han taster fort inn db.no på tastaturet for å få to ulike kilder til å bekrefte sjokknyheten. Det er sant, hele ansiktet til Alexander Dale Oen er på forsiden av nettstedet og rammen på bildet er svart. Det er bekreftelsen på dårlige nyheter, svart ramme.
«Han tweeta jo i går at han gledet seg til å komme hjem til Norge og Bergen» sier Anders som følger svømmestjerna på Twitter. De spekulerer deretter kjapt om hvordan i all verden han kan være død, men det betyr lite uansett. Det tragiske er et faktum. Alexander Dale Oen er død, Alexander ble 26 år.
22. juli 2011 ble Norge sjokkert av et terrorangrep. Fantastisk norsk innsats i Tour de France den siste tiden ble uviktig og Norge var i bunnløs sorg. 3 dager senere, 25. juli stod Alexander Dale Oen på blokka og sparket ifra i VM i Shanghai. «Jeg gjorde det for folket hjemme» sier Alexander når han har oppnådd sitt største mål, nemlig å bli verdensmester. Alexander gav Norge et lite avbrekk, en positiv gnist, noe å være en del av og noe annet å snakke om når Norge lå lamslått nede med sine opprevne følelser. «I dag svømte jeg med hjertet, ikke hjernen» uttalte Dale Oen etter fantomprestasjonen. De norske kommentatorene gråt når gullet ble sikret på en overbevisende måte, de gråter i dag og.
Så urettferdig, så trist. Hvil i fred, Dale Oen.
——- —-. ——– ——-. —————-.—
